Nå nærmer det seg slutten på OL. Det har vært en utrolig konkurranse å følge med! Noe jeg selv ikke kommer til å glemme er onsdag 17 februar 2010. Thekla og jeg er hjemme alene. Mor, Far og Agnes er i Vancouver for å heie på Celine. Thekla og jeg tar med maten inn i stuen, det er stille. Celine setter ut i de olympiske skoger. Vi kjenner frysninger på ryggen. Det er plutselig ikke stille lenger.. vi skriker og skriker. Vi føler nesten hun hører oss, heheJ det ble en fantastisk 6-plass, og en kanon 7-plass til Astrid!!

I helgen så jeg et svenskt program om kreftrammede. De fleste hadde fått diagnosen uhelbredelig kreft og til og med fått en tilmålt tid igjen å leve. Jeg blir så lett rørt av sånne programmer, og tenker at man faktisk burde gjøre som de, være litt mer takknemlig.